Per Emanuelsen har ukentlig sine refleksjoner her på iRisør og i Åmliavisa. Denne uken handler det om å la gode minner leve:

La de gode minnene leve!

Jeg husker godt farmor, selv om det nå er over 50 år siden hun døde. Der hun sto på kjøkkenet og rensa fisk som farfar hadde vært ute og fiska. Eller hun sto og passa på kaffien over magasinkomfyren. Alltid hang der noen tørka skinn fra den hinna som dekker blodranda i torskens indre. Disse klareskinnane ble brukt oppi kjelen for å hindre at kaffien skulle bli altfor grumsete og uklar.

Så husker jeg farmor som gikk rundt i fjellsprekkane og skogkantene på hytta og kikka etter de små grantrebarna. Ho hadde omsorg for også dem, og var redd for at de skulle bli trødd ned og ødelagt. Derfor satte hun opp pinner rundt dem, for at andre skulle bli oppmerksomme på at de sto der. Hun stelte også godt med blomstene både ute og inne.

Men det var ikke bare de små grantreplantene hun ønsket å hegne om og beskytte. Hun var levende opptatt av alle sine barnebarn. Hun så oss, stelte godt med oss og var alltid interessert i å høre hvordan vi hadde det og hva vi holdt på med. Hun hadde god tid, og ble aldri lei av oss.

Da jeg spurte min bror hva han husker fra farmor siterte han umiddelbart: «O, min gutt min pige – du forvisst ei angre vil,  at du deg bestemme vil, fra sterke drikke vende». Det verset var også farmor, sterkt engasjert i Hvite bånd og Blå Kors. Redd for den trusselen som rus og alkohol innebar.  Om ordet «I stillhet og tillit skal deres styrke være» husker jeg at jeg som 16 åring tenkte: Det er farmor.

Så tenker jeg i dag at den beste måten vi tar vare på de gode minnene fra alle nære som dør før oss, er ved å leve videre deres beste egenskaper.

annonse_Lindal
risor-baatsenter-forslag
161015_215x215_irisor_hrbildeler
atletixny
elektro
spnh-profilann