Dagens luke er av det viktige slaget. Bak den finner du litt informasjon om Konvoibyen.

Tekst: Thomas Juell

KONVOIBYEN i RISØR

Konvoi: «Gruppe handelsskip som under krig ledsages og beskyttes av krigsskip, eventuelt fly.»

Dette høres jo veldig trygt ut. Men, dessverre slik var det ikke. I konvoiene under andre verdenskrig seilte omtrent 25 000 nordmenn. Hver tiende mann ble drept, og mer enn halvparten av den norske handelsflåten på over åtte hundre skip gikk ned før maidagene 1945.

Psykisk påkjenning

Hva så med de som ikke ble igjen på havet. Altfor mange av krigsseilerne kom hjem med skader, noen du kunne se og kanskje kunne leges, andre igjen slet med det som i ettertid har blitt kalt senskader.

Krigsseilerne gjennomgikk betydelige psykiske påkjenninger; konstant fare for voldsom død, hjelpeløshet og forsvarsløshet overfor overmakt og fiendtlige fly- og ubåtangrep, og en manglende forbindelse med familie og venner hjemme i Norge.

Norske myndigheters behandling av krigsseilerne etter krigen har vært sterkt kritisert, og det tok mer enn 25 år før deres innsats ble akseptert.

Per Hanssons bok «Hver tiende mann måtte dø» ble utgitt før stortingsbehandlingen av Tilleggsloven av 1968. Denne boken åpnet øynene på store grupper i Norge, ved at den beskrev så levende de forhold sjøfolkene opplevde under den 2. verdenskrig.

Bygd en «by»

Av forskjellige årsaker led mange av krigsseilerne under en mangel på bosted, og for å påvise denne bolignøden blant krigsseilerne ble Krigsseilerstiftelsen opprettet. Hovedmålsettingen var å bygge en «by» som kunne påvise boligbehovet på landsbasis.

Fra ide til realisering gikk det faktisk bare ett år til 28 leiligheter stod ferdig. Krigsseilerstiftelsen hovedmålsetting var dermed oppfylt. De som stod i spissen for Konvoibyen kunne nå konsentrere seg om å holde «saken» oppe og fremme i lyset.

Krigsseilerstiftelsen koblet Risør kommune (etter kommunens eget ønske) inn i det videre arbeidet. Hvem var det da som stod bak dette arbeidet? Forfattere som Per Hansson og Jon Michelet, kjente personaliteter som Kjell A. Wig og Erik Bye var bare noen av de mange.

Heimstads innsats

En som selv hadde vært krigsseiler, Leif Heimstad begynte i 1965 å registrere de krigsseilerne som fremdeles levde da han forsto hvor viktig det var at krigsseilerne ble registrert for å hjelpe dem videre i pensjonssaken, da pensjonsrettigheter i forbindelse med at psykiske skader ikke ble akseptert på denne tiden, verken av myndigheter, leger eller Rikstrygdeverket.

Allerede to år senere hadde Heimstad 3500 navn i arkivet. For hans innsats for krigsseilerne og konvoibyen mottok både han, og hans kone Else Heimstad Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 1973 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull.

Innsamlingen av data i perioden 1965 til -67 påviste at behovet for støtte var dramatisk. Frem til 1965 var kun 377 sjømenn registrert som krigsskadede i Norge. En undersøkelse foretatt i Vestfold viste at pr. 31.12.84 var tallet på personer med krigsinvalidepensjon 2701, av disse var over 2000 krigsseilere.

Åpnet av kong Olav

Da kong Olav åpnet Konvoibyen 16.desember 1968, satte han kronen på verket for krigsseilernes årelange kamp for retten til et anstendig liv etter sine traumatiske opplevelser under krigen.

Olav Selvaag tegnet og bygget de 28 leilighetene fordelt på syv firemannsboliger til krigsseilere i Konvoibyen. Mellom husene minner både luftvernkanoner og ankere om beboernes felles historie. En av de siste overlevende fra konvoifarten sa det slik ved åpningen: «Dette budskapet om vår anerkjennelse har vi ventet på i 68 år».

Leif og Else Heimstad ble bestyrere av Konvoibyen, Leif, også kalt Konvoibyens far, frem til sin død i 2010 og Else frem til hun dessverre døde nå i år.

Men de hadde også en spesiell hjelper på sitt lag, nemlig Marinemusikken. Marinemusikken fra Horten har alltid hatt en stor plass i Konvoibyen. I alle år har de gitt sin støtte til krigsseilerne. År etter år musikantene stilt gratis opp for krigsseilerne den 8. mai og det utviklet seg til et helt spesielt forhold. Bestyrer Else Heimstad sier det slik: ”Jeg tror ikke vi hadde greid oss uten dem!

Kilder:

Lokalhistorie fra Risør og Søndeled, bind 43

Internett, Wikipedia og konvoibyen.com