Oddvar Mykland. Foto: Niclas Halvorsen

Oddvar Mykland har sendt inn dette leserinnlegget der han mener det er jobbtilbudet som avgjør om man skal bo i Risør, og ikke boplikten.

Foto: Niclas Halvorsen

Jobb og ikke boplikt som avgjør

Når Sørlandssendinga en svært sjelden gang besøker de østlige delene av Agder dreier det som gjerne enten en tur til den lille dyrehagen (alltid hyggelig) eller til Risør for å lage sak om boplikten. Større er ikke oppfinnsomheten eller kreativiteten ved NRKs avdeling i Kristiansand.

Denne uken fant de veien ned til Risør og agendaen var nok en gang boplikten. NRK-reporteren stanset meg på gaten, stilte sine spørsmål, filmet og forsvant. Innslaget ble sendt mandag og presenterte et svar jeg gav, men hadde redigert bort spørsmålet. Greit nok. Sånt skjer. Poenget er at svaret mitt ble hengende i løse lufta. Så altså, til saken: Spørsmålet vedkommende stilte meg dreide seg om hvorvidt ikke boplikten hindret unge velutdannede fra å flytte tilbake til hjembyen. Et underlig spørsmål ettersom det er vanskelig å forstå hva boplikten har å gjøre med reporterens problemstilling. Men, som den høflige mannen (i lett fremskreden alder) jeg er, svarte jeg, en smule forvirret, men velvillig:

«Det er godt å være pensjonist i Risør, og det er et fint sted å vokse opp som barn og ungdom. Når det unge er ferdig med sine studier, vil mange gjerne vende tilbake, men hindres i dette fordi det ikke finnes jobber tilpasset den utdannelsen de har satset på.»

Med andre ord: Boplikten har overhodet ikke noe å gjøre med hvorvidt unge mennesker/unge familier ønsker å bosette seg i Risør. Det dreiser seg først og fremst om å ha en jobb å gå til. For unge familier dreier det seg faktisk om to jobber. Og med det arbeidsmarkedet vi har i Risør, er det ytterst sjelden det blir full klaff. Er vi heldige kan Risør likevel bli et bosted for de nevnte gruppene ved at boforhold, helse, skole og kulturtilbud er så gode at man godtar en utstrakt pendling for å nyte godt av de gode tilbudene vi har. Men, samlet sett er det mangel på jobbmuligheter som i bunn og grunn avgjør hvor vi bosetter oss. Det har altså ingenting med boplikt eller ikke boplikt å gjøre.

Nå er det rett nok enkelte politikere som mener at bare vi kvitter oss med boplikten så løser nær sag alle problemer seg. Selv har jeg et pragmatisk forhold til boplikten. Jeg ser ikke bort fra at den forsvinner en dag, ja, jeg er bortimot sikker på at det kommer til å skje. Det jeg reagerer på er at noen tror at det er veien til den store oppturen. Som jeg sa til reporteren: Utfordringen for unge velutdannede (hans ord) er ikke boplikten, men muligheter for jobb tilpasset den utdannelsen de har satset på. Finnes jobbene bosetter de seg her, ikke av plikt, men av lyst.

Boplikt er for øvrig et dårlig ord. Det er vel neppe så mange som føler seg forpliktet til å bo her. Selv bor jeg her av lyst, i likhet med de fleste av de øvrige rundt 6800 fastboende. Håper jeg da. Og så ønsker jeg alle eiere av ferieleiligheter, hytte og hus, hjertelig til stede. Dere er bare noen tastetrykk unna å bli fastboende- ikke av plikt, men av lyst.