I går var det ett år siden Andreas Haugland Ausland flyttet hjem. Han har hatt et travelt år og feirer ett-årsdagen med å dele av sine opplevelser.

Foto: Privat

Her er Andreas sin historie:

23. april 2020 er ett år siden mitt store eventyr startet. Ett  år siden jeg flyttet fra Lindgrov og skulle starte et nytt kapittel i livet mitt.

Det siste året har opplevd et eventyr uten sidestykke. Hvem hadde trodd at jeg skulle få livet på rett kjøl igjen og til de grader jeg har klart det. Som folk vet, så bodde jeg på Sandnes ressurssenter «Lindgrov» i flere år. Etter en lang og vanskelig tid skulle jeg endelig flytte jeg hjem og få starte livet på nytt. Som folk har sett så har jeg virkelig ikke gått stille i dørene her i Risør og folk har fått se hvem jeg er, og hva jeg står for.

23. april 2019 flyttet jeg inn i annekset hos mamma og pappa. Jeg kunne bodd inne, men jeg syntes det var greit å ha mitt eget. Annekset ble fylt opp med ting og jeg var fast bestemt på at jeg skulle skape meg et nytt liv, og en meningsfull fremtid. Jeg skulle få livet på rett kjøl igjen uansett hva. 1. juni flyttet jeg inn i min nåværende leilighet i Konvoibyen.

Som Risørfolk husker, så gikk jeg i Risørs første Pridetog i juni. Vel og merke helt aleine. Jeg gikk ut i gata i protest og for å vise at Risør er åpent for alle. I hele juni gikk jeg rundt med prideflagg og direkte på Youtube og Facebook. Selv under Kammermusikkfestivalen gikk jeg rundt i byen med Prideflagg og sa Happy Pride. Første i sitt slag i Risør.

Sommeren besto av Historielosen, iRisør.no, Vegårshei bygdetun og YouTube. På min siste vakt på Bygdetunet kom jeg i snakk med Vegårsheis tidligere ordfører, Kirsten Helen Myhren fra Sp. Ho var en av veldig få som visste at jeg er medlem av Senterpartiet og visste mye av min historie. Beskjeden fra Kirsten Helen var at jeg måtte bli aktiv i partiet, for de trengte folk som har den bakgrunnen jeg har og som er annerledes. Det sammentreffet der endret livet mitt for alltid.

Foto: Knut Erik Liane. Historielosen 17 april 2019.

Handikappolitiker i Senterpartiet og Senterungdommen

Jeg og Kirsten Helen dro sammen til Arendalsuka og det ble en stor suksess. Intervju av NRK Satirisk, snakket med toppolitikerne og gudene vet alt jeg fikk gjort den uka.

Under valgkampen fikk jeg oppleve å være i protestaksjon i Søgne. Jeg var på Nei til EU debatt og sammen med Sp under Skeive Sørlandsdager og valgnatt på hotell i Kristiansand.

I oktober fikk jeg muligheten til å ha et prosjekt sentralt i Senterungdommen om fremtidens handikappolitikk og derfor er jeg blitt handikappolitiker. Jeg fikk møtt senterungdommens leder Torleik Svelle og tidligere leder Ada Arnstad.

Helga før Norge stengte ned pga Korona, var jeg på Senterungdommens Vårlslepp og sov på hotell og var sammen med jevnaldrende hele helgen. Det var første gangen jeg opplevde et fellesskap med mennesker på min alder, og jeg hadde det helt fantastisk.

Handikapforbundet og Handikapforbundets ungdom.

I august var jeg på debatt om Handikappolitikk i Kristiansand. I debatten hørte jeg politikere som snakket om ting de virkelig ikke visste noe om. Det provoserte meg veldig og jeg tenkte at der skulle jeg komme en dag og fortelle sannheten om Norges system for norske funksjonshemmede. Det var NHF/NHFU som arrangerte debatten og sånn kom jeg inn i den organisasjonen.

I slutten av september tok jeg buss ALEINE til Oslo og var der en hel dag. Jeg fikk sett slottet, vært på Sp sitt partikontor og på NHF/NHFU sitt hovedkontor. Dette blei virkelig ikke siste gangen jeg reiste aleine til Oslo. Samme helga var jeg igjen i Oslo, denne gangen skulle jeg sove på hotell for første gangen i mitt liv. Jeg var på seminar om funksjonshemmede-konvensjonen med NHFU og fikk virkelig et bilde av hvordan Norge fungerer. Et tragisk bilde og mye jeg selv opplever av diskriminering og urettferdighet.

Siden den gang har satt fokus på funksjonshemmedes rettigheter og satt meg et mål om at neste generasjon norske funksjonshemmede skal oppleve et helt annet Norge enn hva jeg og min generasjon har opplevd.

I februar satte jeg i gang et fakkeltog til støtte for Hannah Lunden sin rettssak for mer BPA. Jeg ringte NHFU Agder for å få hjelp til å starte et fakkeltog i Risør og jeg sendte over 200 e-poster til partier, aviser og organisasjoner i hele Norge. Dette skulle utvikle seg til å bi Landsaksjonen for Frihet.

14. februar 2020 ble en historisk dag i Norge. Flere tusen funksjonshemmede i hele Norge gikk til gatene og krevde frihet og likestilling. Aldri før i norsk historie har så mange krevd likestilling og frigjøring for funksjonshemmede. Og tenk at jeg fra lille Risør startet det hele. Det er det største jeg har opplevd i hele mitt liv.

Foto: Niclas Halvorsen. Andreas Haugland Ausland leder fakkeltoget for Hannah Lunden.

Tanker rundt dette året

Så hvordan har jeg fått til alt dette. Man kan jo spør seg selv om hvordan en totalt misforstått mann på autismespekteret med en knust bakgrunn, kan komme tilbake til samfunnet og oppleve et slikt eventyr på bare ett år?

Det er ikke ett klart svar på hvordan det er mulig. Men, med et enormt engasjement, stå på vilje og evnen til å aldri gi opp, tror jeg er en del av svaret. Gjøre noe som er større en seg selv er viktig for å nå et mål.

For et år siden var min krets kun familien og Lindgrov. Et år senere har jeg en vennekrets som er enorm, et utrolig stort nettverk i Senterpartiet/Senterungdommen og NHF/NHFU og mange følger på sosiale medier. Jeg har en familie som betyr så inderlig mye for meg og dette hadde aldri gått uten all den støtten jeg har fått fra folk i Risør og resten av landet. Dere er helt unike og fantastiske. Og selv om ikke alt er perfekt og med litt varierende helse fra den vanskelig tida, så er jeg i bunn og grunn lykkelig over hva jeg har fått til det siste året og at jeg lever så godt som jeg gjør. For det er ingen selvfølge.

Veien videre.

Kampen fortsetter for likestilling, frihet for funksjonshemmede, et bedre psykisk helsevesen og for menneskerettigheter. Jeg skal aldri gi opp uansett hva som kommer, for verden skal bli bedre.

I Risør er jeg alltid trygg og her er jeg hjemme. For uten Risør er jeg ingenting. Tusen takk for alt dere risørfolk har gjort for meg det siste året og jeg skal fortsette kampen for frihet og likestilling. Den skal vi vinne om jeg må kjempe til jeg er 70 år. Mye kan skje på kun ett år, bare man får lov til å kjemp for noe som er større enn seg selv.

Stor klem fra Andreas til hele Risør. Dere er best i verden og jeg vil aldri bytte dere ut. Aldri i livet. Tusen takk!