Vi har mottatt dette minneordet fra klasse 1-6A ved Risør barneskole, 1991-1997.

Oddvar Hummelvoll til minne:

«God dag soldater!»

«God dag general, vi er klare til å undervises!»

Du hilste først, og så svarte vi. Lite visste vi hvor heldige vi var som fikk deg som klasseforstander den dagen i august 1991, der vi spente sto på skoleplassen og ventet på å bli ropt opp. For du var ingen konvensjonell lærer.

I tillegg til å lære oss om brøk og bibelhistorier, brukte du foreldregruppa for alt den var verdt. Slik fikk vi både fisketurer, seilturer, hytteturer og hogging av juletre hver jul. Klasseturen vår var heller ikke tradisjonell. Du tok oss med til Røros, og viste oss på veien blant annet Prøysenmuseet og Jutulhogget, i tillegg til Eidsvollsbygningen og Aukrustmuseet.

Det kan være vanskelig å engasjere barn i historieundervisning, men du formidlet fremragende gjennom kultur og knyttet oss nærmere røttene til vår kjære by. I tillegg til å være en dyktig lærer, var du også en dyktig formidler, ikke bare gjennom sang, men også gjennom å fortelle. Du delte historier fra barndommen din på Hummelvoll, om nissen som bodde på låven, med slik innlevelse og alvor at samtlige i klassen hadde vondt for tro at det ikke var sant. Både du og Randi leste bøker for oss som nok var beregnet for de litt eldre, som Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee, en brutal historie, og du hoppet nok over de verste passasjene, men det gjorde ikke Randi. Randi var også den som sto for den andre siden av det kulturelle – du lot henne stå for å lære oss om tegning og maling, noe klasserommet til enhver tid bar preg av. Hele indre havn prydet blant annet den ene veggen vår i lang tid. Vi, elevene, følte nesten vi var en del av deres ekteskap til tider. Dere kunne jo nærmest krangle med oss i rommet. Vi husker da Oddvar skulle ta sertifikat og Randi fant en ubrukt notatbok i kateterskuffen og sa at den kunne de bruke til å notere bensinutgifter i. Noe som også er helt umulig å glemme, er den gangen hun klippet nesehårene dine i klasserommet. Dere bød begge på dere selv som lærere og mennesker.

Likevel er noe av det som står sterkest for oss samholdet du skapte i klassen gjennom sang og musikk. Vi ble en klasse som likte å synge, og vi sto mange ganger ved det blåmalte pianoet i klasserommet og øvde, mens du spilte, viste og instruerte. Noen ganger gikk det som en lek, andre ganger fikk vi belønning, som da vi klarte å lære oss Will You Go Lassie, Go på en uke, som vår første engelskspråklige sang og fikk en kasse brus i premie. Vi sang også shanties, viser og satte opp byteater. For å finansiere noe av den allerede nevnte klasseturen til Røros, spilte vi også inn en kassett med alt fra låter av Bjørn Afzelius til Alf Prøysen. Kassetten kunne kjøpes hos Roar på musikkforretningen og den ble solgt ut. Vi fikk også synge under ulike jubileum i byen, ved julegateåpninger og på eldresenteret. Gjennom din entusiasme for sang, lærte du oss å glede andre gjennom sang.

Vi tror heller ikke det er tilfeldig at så mange fra klassen har kontakt i dag, så mange år etter vi sa ha det i sjette klasse. Du klarte det som nesten må være umulig for en lærer å oppnå: en klasse der alle følte seg verdsatt, sett og inkludert. Du hadde en helt egen evne til å skape relasjoner til alle som en, i tillegg til det gode samholdet vi hadde i klassen. Det var plass til alle, enten de hadde gått i klassen fra første dag, eller kom som nye elever senere i skoleløpet. Det gode blikket ditt så oss alle sammen for dem vi var, og du kan ta æren for fleres veivalg senere i livet. Du var mye mer enn en lærer, og har satt dype spor i oss som var så heldige å få være elever under dine vinger, og hver gang vi har møtt deg tilfeldig etter vi sluttet har du alltid slått av en prat og gitt oss en klem. Du var et utrolig varmt menneske. Tusen takk for alle gode minner, kunnskap og ballast du har gitt oss, Oddvar, du var en bauta både for oss og for så mange andre.

Vi lyser fred over ditt minne.

Varme hilsener fra klasse 1-6A ved Risør barneskole, 1991-1997 – Det gåtfulla folket