Kultursjef Torolf Kroglund sto for åpningen av Knut Swanes utstilling i Galleri Risør. Her kan du lese talen kultursjefen holdt under åpningen.

Alle foto: Niclas Halvorsen

Setter farge på Risør

Risør den hvite byen ved Skagerrak – eller snarere den fargeløse byen? Det er det Knut Swane har uttrykt i leserinnlegg i avisa. Ikke fargeløse innbyggere, for her er fargerike folk – og Knut må jo sies å være en av dem. Men fargeløs i utseende, i følge Knut. Sånt noe underholder meg – og mer: jeg synes det er viktig at det er motstemmer og motforestillinger der hvor de fleste av oss er enig. Det gir det nødvendige perspektivet. Takhøyde er ikke noe bare en byantikvar kan bestemme, ei heller en ordfører – alene og allmektig. Takhøyden vedtas gjennom det offentlige ordskiftet, hvor alle skal med og motforestillingene er en type forestilling som må få komme på hovedscenen av og til.

Det er nok delte meninger om Knuts malte benker. Men de gir farge og liv til by-bildet. Og er sånn sett del av denne utstillingen. At vi skulle ha en utstilling med Knut Swane var min idé – som jeg diskuterte med Knut gjennom vinteren, og noe vi vedtok i komiteen for Kulturnatt. Et av Swanes bilder rakk å pryde forsiden på kulturnattprogrammet og plakaten før vi dessverre måtte avlyse hele Kulturnatta på grunn av Korona. Jeg er glad for at Niclas Halvorsen tok tanken og utstillingen videre og realiserte den i år.

Det er et poeng for Knut at det er utstilling «på gateplan». Knut er folkets maler. Det skal være lav terskel inn. Knut har for en god del år siden også fylt det store galleriet i Kunstparken. Han har solid kunstfaglig bakgrunn i både utdanning og i en rekke utstillinger i alt fra Oslo og Stockholm til New York. Han er ikke bare en original benkemaler, men tvert i mot en kvalitativ kunstner med det som enhver kunstner prøver å få til: et helt eget uttrykk.

Skulle jeg driste meg til å sammenligne med noen andre så må det være Joan Miró. Selv setter jeg Miró høyt. Jeg har vært i hans atelier i Palma på Mallorca og sett alle formene, fargene og det lett naivistiske og lekne. Nettopp det lekne kjennetegner Knut også. Og er det ikke det kunst egentlig handler om? Kunst er overskudd. I hverdagen i Risør synes det jo som om vi skal ha et stadig fokus på underskudd. Hvor herlig er det ikke da at vi har et kunstnerisk overskudd?

Som Miró på solkysten av Spania driver Knut på solkysten av Norge og ler sin hjertelige og befriende latter. Han ler av det alvorlige, snobbete og kanskje ekskluderende som dessverre altfor ofte preger kunsten og kulturen. Kunst på gateplan, på en benk, i en iskremcafé – dét er Knuts inkluderende bidrag og det takker jeg ham for. Det gjør hverdagen litt lettere, litt mer fargerik, litt mer oppløftende. Det gjør det offentlige ordskiftet litt mer mangfoldig og flerstemmig.