Silje Ibsen i Utdanningsforbundet. Foto: Arvid Lunden

Lokallagsleder Silje Ibsen i Utdanningsforbundet har skrevet et svar til Vidar Iversen om leksefri skole.

Metodefrihet i skolen

Vidar Iversen (Rødt) skriver denne uka et innlegg om leksefri skole i Risør.

Utdanningsforbundet har meninger om lekser og vil gjerne være med å belyse leksedebatten.

Lærerens arbeid består for det meste av å tilpasse og gjennomføre undervisning til hver elev slik at eleven oppnår ønsket kompetanse og ferdighet. Hver elev får undervisning som er satt sammen av et nøye utvalgt faglig innhold, undervisningsmetoder og plan for oppfølging. I Norge er opplæringen styrt av kompetansemål for å oppnå grunnleggende ferdigheter. Slik er det ikke i Finland, men vi kommer tilbake til Finland senere.

Skolene i Norge har metodefrihet og vi har lærere som er godt utdannet til å vite hvilke metoder som bør brukes hvor og når, slik at elevene oppnår grunnleggende ferdigheter. Lekser er en av flere metoder for å repetere noe det er undervist om. Lekser kan inneholde lesing, skriving, regning, muntlige, digitale eller praktiske ferdigheter. Vi vet at repetisjon er en viktig del av læringsprosessen. Å knyte skolisser blir man sjelden god på uten å øve. Slik er det med lesing også.

Utdanningsforbundet mener at lærerens metodefrihet skal styrkes ytterligere, særlig sett i lys av Fagfornyelsen og elevenes medvirkning for bedre læring. Dersom politikere går inn for å minske metodefriheten til lærerne er det som å ta bort muligheten til å gi akkurat det læreren ser at eleven trenger av tilpasset opplæring. Noen elever trenger å øve ekstra på lesing eller lisseknyting for å få en funksjonell hverdag. Noen trenger å øve ekstra på divisjon, mens andre trenger å øve på bokstavforming. Nesten alle elever trenger litt av hvert. Å oppleve et barns mestringsglede når et vanskelig regnestykke blir riktig, unner vi alle å oppleve. Samtidig unner vi alle barn tilstrekkelig hjelp og støtte for å kunne oppleve denne mestringsgleden.

«Leksefri skole» og «leksebevisst skole» er to ulike ting. Gjennom å sette fokus på leksebevisst praksis i skolene, bevarer læreren sin metodefrihet. Gjennom å innføre en leksefri skole kan politikere som ikke er profesjonsutøvere risikere å frata lærerne et viktig virkemiddel for at elever skal kunne oppnå gode ferdigheter.

Sammenligningen Iversen gjør med skolen i Finland er forlokkende å kommentere. Skolen i Finland er slik den er fordi fagfolk og hele profesjonen sammen har utviklet innholdet i den, nesten uten involvering av politikere til annet enn rammer og økonomiske muligheter. Kulturen for skoleutvikling i Finland er veldig annerledes enn kulturen for skoleutvikling i Norge.

I Finland holdes ikke finske skoleledere til ansvar for sine elevers resultater slik det gjøres her i Norge. Det gjør at Finland ikke har behov for standardiserte prøver som f.eks. Nasjonale prøver. Finsk skole er basert på en profesjonell ansvarlighet og tillit. Politikerne nasjonalt og lokalt har stor tillit til at lærerne er profesjonelle. Profesjonaliteten sikres gjennom utdanning og erfaring. Vi kan ikke trekke ut en eller to ting fra finsk skole vi fordi vi liker innholdet eller ordlyden av det, for deretter å innføre den ene tingen i Risør. Hvis vi først skal snakke om å trekke ut og overføre enkeltelementer fra andre lands skolepraksis, trenger vi et mer helhetlig bilde av et lands utdanningspolitikk.

Gjennom Fagfornyelsen ser vi kanskje endelig en dreining mot at profesjonen får en sterkere stemme i Norge. Oppdateringen av læreplanen kalt LK20 (Fagfornyelsen) er et samarbeid mellom blant annet lærerstanden og departementene, til forskjell fra den gamle lærerplanen hvor praktiserende lærere knapt var involvert. Kanskje kan vi håpe for elevene våre at med færre læringsmål og mer dybde i fagene blir et naturlig utfall mer ro rundt undervisningsfremdriften og dermed bedre mulighet for å praktisere enda mer leksebevisst. Men avgjørelsen skal ligge hos lærerne.

Silje Ibsen, Lokallagsleder Utdanningsforbundet Risør

Her kan du lese innlegget til Vidar Iversen:

«Leksefri» på dagsorden, igjen?