Stifoss sett fra Risør siden av vassdraget, i 1948. De to byggene til venstre ligger hovedsaklig i Risør og de to byggene til høyre ligger hovedsaklig i Gjerstad.

Vi har mottatt denne kronikken fra Torgrim Landsverk og Kjell-Olav Masdalen om framtiden til tresliperiet på Stifoss.

EN UNIK MULIGHET I AGDERS UTKANT – #REDDSTIFOSS

Fremtiden til et fantastisk tresliperi fra 1893, utsmykket av statsminister Gunnar Knudsen og bygget av lokale håndverkere, står nå på spill. Vil det bevares og få en ny bruk? Mange sier at ”Old is Gold” og at det å bevare er bra for næring, samfunn og miljø, men kommer eiere og storsamfunnet til å tenke det samme? Det vil vi trolig snart finne ut av…

Vassdraget som gav Risør vekst

Gjerstadvassdraget har gjennom flere hundre år hatt stor betydning for næringsutvikling i området, som transsportåre for ferdsel og tømmerfløting og energikilde for møller, sagbruk, jernverk og tremasseproduksjon. Søndeled og Gjerstad var fra andre halvdel av 1500-tallet og langt ut på 1600-tallet et av landets viktigste eksportområder for trelast. Den første tida ble trelast henta fra kyst- og fjordområdene. Dette var bestemmende for den eksporthavna som vokste frem først på 1600-tallet ytterst på Risørtangen, og som utvikla seg til byen Risør.

Ved Stifoss har det vært sagbruk fra begynnelsen av 1600-tallet, tresliperi fra 1893 og kraftverk fra 1939. Det første tresliperi i Norge ble bygget i 1863. Innen 1895 var det reist 69 sliperier i landet. I dag står særdeles få igjen.

I Stifoss er de mest markerte kulturminnene tresliperiet fra 1893, tørkehuset fra 1910 og kraftstasjonen fra 1939. I tillegg kommer demning, rørgate, rester av skåtrenne, steinmurer, veianlegg, smie, snekkerbod, tufter etter småbruk og andre synlige og usynlige spor som denne virksomheten har skapt.

I 1878 kjøpte J.W. Prebensen i Risør seg inn i sagbruksdriften i Stifoss, og i 1883 kjøpte sønnen Jacob Prebensen heile sagbruket med dam- og vannrettigheter. Dermed var rettighetsgrunnlaget lagt for en ny industrivirksomhet i Stifoss. I 1893 solgte Prebensen Stifoss til Interessentskabet Egelands Verk. Bak det nye selskapet sto flere sentrale aktører i den nye norske industrireisinga, blant dem skipsreder Gunnar Knudsen fra Saltrød ved Arendal, bedre kjent som statsminister tidlig på 1900-tallet. Interessentskapet bygde i 1887 sin første tremassefabrikk på Egelands verk. Enda et tresliperi ble bygd i Stifoss i 1893, og det tredje på Søndeled i 1907.

Sliperibygningen i Stifoss ble reist i tidstypisk mursteinarkitektur utsmykka med glaserte stein i pilastre og gesimser. Tørkehuset ble reist i bindingsverk. Det brant ned i 1910. Samme år ble nytt tørkehus reist i teglstein. Tremasseproduksjonen i Stifoss ble endelig nedlagt i 1949. Produksjonsutstyret i tremassefabrikken ble solgt som skrap omkring 1960. Siden den gang har tiden stått stille i tremassefabrikken i Stifoss.

Den miljøvennlige energiproduksjonen

I 1939 ble kraftstasjonen i Stifoss bygd, også denne bygningen reist i teglsteinarkitektur, men, som tida tilsa, i en enklere utforming. Kraftstasjonen er fortsatt i drift, og i 2019 fikk AS Egelands Verk nye og driftige eiere, Fossberg Kraft AS.

Nye AS Egelands Verk tok da over flere kraftverk og eiendommer med stor historisk verdi, men også i stort forfall. NVEs uforståelige avslag på konsesjon for bygging av nytt kraftverk på Søndeled, der vassdraget og oppdemning av Brøbørvannet har gitt miljøvennlig energi i over 100 år, har skapt usikkerhet rundt den framtidige produksjonen av miljøvennlig energi i vassdraget. I dag ligger en klage inne hos Olje- og energidepartementet på avslaget. Klagen støttes av innbyggerne i området, som ønsker kraftproduksjon i Stifoss og på Søndeled, og vannstanden i Brøbervannet tilbake til gammelt nivå.

Bygningsvern og lokale ressurser

På nasjonalt nivå har Riksantikvarens i de siste år prioritert bevaring av de få tekniske og industrielle kulturminnene av høy verneverdi som fortsatt finnes. Tidligere Aust-Agder fylkeskommunes kulturminnevernavdeling gav i 2009 bygningene og miljøet i Stifoss høy verneverdi. Verdien er ikke mindre i dag.

Området har mange dyktige tradisjonshåndverkere. Man trenger derfor ikke å dra langt for å finne håndverkere med kompetanse til istandsettingsarbeider. Et prosjekt som Stifoss vil kunne bidra til opplæring av ungdom på yrkesfag og andre håndverkere som ikke har bakgrunn som tradisjonshåndverkere. Med et nyoppstartet fylkeskommunalt bygningsvernsenter i Risør, ligger det mange muligheter til rette for at en kan lykkes i bevaringen av bygningene i Stifoss.

Gode støttespillere

Gjerstad og Risør kommuner er to små kommuner med begrenset økonomi. De gjør likevel en betydelig innsats for kulturminnevernet lokalt. Risør er en av de best bevarte trehusbyene i Norge. Gjerstad kommune har i flere tiår lagt ned betydelige ressurser for å bevare natur og kulturminner, blant annet gjennom vern av vassdraget og en flerbruksplanen for Gjerstadvassdraget der ulike interesser til bruk av vassdraget skal ivaretas. I en egen verneplan for kulturminner er Stifoss midlertidig tatt inn inntil det er etablert en dialog med Risør kommune og eierne. Samtidig har kommunen gitt signaler om at rivning av bygningene i Stifoss ikke vil bli gitt. Risør kommune har bidratt til dialog mellom eierne og ulike interessegrupper knyttet til vassdraget og Stifoss.

Tenk hvor fantastisk det kunne blitt; miljøvennlig kraftproduksjon, kulturminnevern, fortsatt vern om vassdraget, formidling, friluftsliv og turisme hånd i hånd. Det blir da viktig at kulturarv kommer inn som et aktivt handlingsvalg i planprosessen og at fylkeskommunale og nasjonale instanser støtter opp. Å utnytte de muligheter som ligger i kulturarven i den videre utviklingen av området gir en klar mergevinst.

I mange tilfeller er økonomiske virkemidler helt avgjørende, og vil ha stor betydning for private aktørers prioriteringer og handlingsvalg rundt kulturarv som ressurs. Skal et prosjekt bli gjennomført, må det være lønnsomt for eierne. Dette er også viktig når storsamfunnet gjør sine valg. Derfor kan det gis offentlige støtte i ulike former, dels som direkte økonomiske støtte for realisering av kulturarvprosjekter, dels som fritak fra eiendomsskatt for verneverdig bygg og anlegg, dels som momsfritaksordninger i forbindelse med istandsetting av spesielt verneverdig bygg.

Bærekraftige nasjonale mål

I 2019 kom Regjeringen med en stortingsmelding om «Nye mål i kulturmiljøpolitikken». Et viktig mål er å redusere utslippet av miljøgasser. Tall fra International Energy Agency fra 2013 viser at byggesektoren står for om lag 40 prosent av det globale energiforbruket, og om lag 30 prosent av det globale klimagassutslippet. Å ta vare på kulturhistorisk bygg og anlegg er viktige bidrag i arbeidet med å redusere klimagassutslipp. Fortsatt bruk av eksisterende bygninger og materialer bidrar til å redusere forbruket av råvarer og gir mindre avfall, utslipp og energiforbruk. Bygningene i Stifoss er oppført av materialer med meget god kvalitet og lang levetid.

I samme stortingsmelding går det også frem at kulturarven har betydning for identitet, tilhørighet, livskvalitet for alle. Kulturmiljøets potensial for kunnskap, opplevelse og bruk er en viktig del av bidraget til sosial bærekraft. Det kan være med på å stimulere nysgjerrighet og kreativitet, og den motiverer til utdanning og læring.

Kulturarv er en samfunnsressurs som i større grad bør brukes for å utvikle livskraftige lokalsamfunn og gi grunnlag for næringsutvikling. Når kulturmiljø brukes kan det også åpne seg nye utviklingsmuligheter. Rapporten Cultural Heritage Counts for Europe peker på at kulturarv har miljømessige, sosiale og økonomiske effekter, både lokalt, regionalt og nasjonalt, og at kulturarven bidrar til å oppnå bærekraftmålene.

Avslutningsvis

Gjerstadvassdraget har i mer enn 400 år hatt stor betydning for den økonomiske og industrielle utviklinga i området. Stifoss er et av de stedene på Agder som har hatt en lengst sammenhengende industriell virksomhet og et av få steder der bygningsmassen fortsatt står, og der vi fortsatt har viktige livsvitner fra driften.  Men uten fortsatt kraftproduksjon i Stifoss og på Søndeled vil der trolig ikke finnes ressurser som kan sikre disse viktige kulturminnene for fremtidige generasjoner. Vil storsamfunnet regionalt og nasjonalt gjøre sin del for å sikre vern gjennom bruk, og samtidig bidra til at ”Hele Agder skal med”? Dessuten, da kan vi også feire Risørs 300-årsjubileum i 2023 og fortsatt vise oss selv og besøkende hvorfor Risør var den første byen som vokste fram på Agder.

Av: Torgrim Landsverk  og  Kjell-Olav Masdalen

Deler av tørkeriet på Stifoss. Dette bygget ble bygget i 1910 og står delvis i Risør og Gjerstad – Foto: Torgrim Landsverk