«Stedet har til og med sitt eget kapell, kanskje den eneste private kirke i Agder, innviet av biskop Skjevesland i 2002.»

Ordene tilhører Thomas Juell, som også denne uken har sendt oss en rapport med bilder fra en seniortur.

Seniorturen til Lindland, Songe

Til tross for surt og vått vær, meldte 17 djerve sjele seg for å være med til Lindland i Songe.

Noen hadde vært der før, for andre ble det første gangen. Men, en ting er jeg sikker på, det blir ikke den siste. En kan bare drømme seg, i denne dunkle høstdagen, om hvordan stedet ville ta seg ut i solskinn, med levende musikk eller en teaterforestilling i det flotte steinamfiet med sin enda flottere utsikt over Lindlandsvannet.

Vi kjørte nedover Lindlandsveien og parkerte oppe ved bommen. Vi hadde ikke før gått ut av bilen før vi ble møtt av den ene skulpturen etter den andre. Du verden for en fantasi denne mannen må ha, tenkte vi.

Noe av det første vi møter er en nydelig engel som sitter på kne ute på en knaus over fossen. Ikke før har vi kommet ned bakken før vi passerer tre små barn som balanserer på en stokk over elven. Men huff, på den andre siden ligger det en krokodille på lur som bare venter på å spise disse tre.

Skuggestøl var i sin tid en husmannsplass, og mye av den tanken fra den gang «Dette kan ikke kastes, vi må da kunne bruke det til noe annet», henger fremdeles igjen.

Stedet har til og med sitt eget kapell, kanskje den eneste private kirke i Agder, innviet av biskop Skjevesland i 2002. Denne er, i likhet med gjenbrukstanken som gjennomsyrer stedet, laget av et gammelt stabbur fra 1700 tallet som ingen ville ha. På hemsen er det også et gammelt orgel og benkeplass til 20, men kanskje ikke i disse Coronatider.

Som seg hør og bør har også stedet sin egen forseggjorte utedo. En kubbestol har blitt doens tronstol og over henger det en lysekrone. Denne doen, prinsessedoen, fikk en hyggelig omtale for noen år siden i kåringen av Norges flotteste utedo.

Vi gikk langsomt rundt og stadig vekk fant vi nye og spennende ting å feste øyet på, noen små og bortgjemte, andre store og majestetiske som det ankeret med ankerkjetting som strakte seg mot himmelen, dog allikevel godt forankret på jorden.

Etter hvert ble det tid til å spise den medbragte nisten. Da stakk han far selv, Erik Lindland husbonden på Skuggestøl, innom og gav oss litt fra historien om hvordan disse byggverkene ble til, slik litt etter litt. Vi merket jo fort hvor engasjert han var.

Nå er det engang slik at det var tannlege han ble Erik, både han og kona Hjørdis, men det ligger så absolutt en byggmester i den kroppen. Vi glemte det sure uteværet da vi lyttet til historien om hvordan gården ble til slik den er i dag.

For de som ikke har vært der, kan vi i seniorturgruppen så absolutt anbefale en tur dit. Vi reiste alle hjem med en følelse av at vi hadde opplevet noe stort.

Neste uke går ferden til Grasåsen bygdetun i Vegårdshei.