Vidar Iversen, sløydlærer i Risør har sendt oss dette leserinnlegget om viktigheten av sløyd og det å ivareta kulturarven.

Det dreier seg om å ivareta kulturarven

Flere håndverksfag er i ferd med å forsvinne. Og skolen har et stort ansvar for å ivareta kulturarven. Kunnskapsløftet er fornyet og nye læreplaner er tatt i bruk.

Formålet med opplæringa er at den skal «bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon». Opplæringa skal også gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring, og bidra til at hver elev kan ivareta og utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap.

Den kulturelle skolesekken (DKS) er en nasjonal satsing som skal bidra til at elever i skolen får møte profesjonell kunst og kultur innen fagfeltene kulturarv, litteratur, musikk, film, visuell kunst og scenekunst. DKS på Agder har opp gjennom åra satt sammen flotte og varierte program.

I 2018 var elevene mine i 9.klasse så heldige å ta del i et program som slo et slag for tradisjonshåndverket. Det varmet hjertet til en gammel sløydlærer fra Blaker. Formidleren fra Setesdalsmuseet brakte med seg byggesett der elevene fikk øve seg på å lafte i småskala og bruke spesialverktøy til å bearbeide fullskala furustokker til lafte-emner. Ungdommene gikk løs på utfordringene med stor iver.

I tråd med relevante kompetansemål i Samfunnsfag og Kunst og håndverk fikk elevene erfaringer med hvordan gjøre seg nytte av naturgrunnlaget, de fikk drøftet premissene for bærekraftig utvikling og hvordan klima, kultur og samfunnsforhold påvirker bygningers konstruksjon. Dette var skapende læring, med god sammenheng mellom teoretisk og kroppsbåren kunnskap. Arbeidsøkta ble avsluttet med refleksjoner over håndverkets betydning i fortida og samtida. Det luktet sløydsal på hele skolen denne dagen og aktiviteten vekket minner.

Skolen jeg jobber på sto ferdig oppført for 63 år siden. Da jeg ble ansatt i 1992 var formingsavdelinga intakt, men sørgelig nedslitt. Men vi drev klassisk sløydundervisning med opplæring i tradisjonshåndverk i stor skala. Vi sanket og skar til emner for sveiping av øskjer og tiner, vi sanket bjørkerøtter til tægersøm, vi sinket, tappet og slisset, vi spikket knivskaft, sydde slirer, hamret, støpte og loddet i metall.

Skolen ble totalrenovert i 2004 og ombygd til en såkalt mer tidsriktig læringsarena. Men noe gikk tapt, dessverre. Sløydsalens areal ble halvert og de populære dreiebenkene forsvant ut. Muligheten for å ivareta kulturarv og danning ble dermed vesentlig redusert.

Diffuse læreplaner og nedbygging av verksteder har opp gjennom åra rammet kunst- og håndverksfaget hardt. Med nye læreplaner er faget tilbake på rett spor. Håndverksferdigheter og kulturforståelse har fått en mer fremtredende og forpliktende plass. For at disse gode intensjonene skal omsettes i praktisk arbeid med verktøy og materialer må verkstedene opprustes. Men dét har dessverre latt vente på seg. Det kan virke som om mang en skoleeier ikke har tatt inn over seg at Kunnskapsløftet er en forskrift.

I gamle Aust-Agder finnes 1/5 av landets registrerte tømmerhus fra middelalderen, alle i Setesdal. Og i 2015 ble Risør kåret til landets kulturkommune. Denne nasjonale skatten og denne levende kulturen forplikter. Byggeskikk, håndverkstradisjoner, kunst og design burde ha en sentral plass i lokale læreplaner på alle fylkets ungdomsskoler.  Men det blir vel med drømmen, fagtrengselen har ikke blitt noe mindre …

UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven ble ratifisert av Stortinget i 2003. Med immateriell kulturarv menes språk, utøvende kunst, sosiale skikker, tradisjonelle håndverksferdigheter, ritualer, kunnskap og ferdigheter knyttet til naturen.

Norske myndigheter har forpliktet seg til å «demme opp for ensretting, homogenisering og globalisering av stedegne kulturuttrykk og praksiser». Norsk håndverksinstitutt har en viktig rolle i oppfølgingen av konvensjonen og samarbeider med Kulturrådet for å ivareta denne kulturarven i Norge.

Blant tradisjonelle, små håndverksfag er det neppe mange ungdommer som vet hva en bøkker, gjørtler eller modist er. For den saks skyld, heller ikke hva en tredreier er. 

I dag står tredreiing oppført på «rødlista» over små håndverksfag som er i ferd med å forsvinne i Norge. Det bekymrer undertegnede, som har et nært forhold til faget.

Tredreiing har lange tradisjoner i norsk håndverk og husflid. Tidligere var det egne laug for tredreiere i byene, og det var spesialister som kunstdreiere, pipedreiere og paraplymakere. I dag er det bare noen få faglærte tredreiere igjen.

Et sviktende marked og manglende interesse for disse håndverksfagene gjør at fylkeskommuner kutter linjer som underviser i de ulike fagene.

Selv om tredreier-faget er «rødlistet» er interessen for håndverket gledelig stor. Det dreies fortsatt i hobbyrom, i snekkerboder og på ungdomsskoler som fortsatt har en sløydsal intakt. Husflidslag driver en utstrakt kursvirksomhet i by og bygd og det arrangeres jevnlig regionale og nasjonale treff for tredreiere. Og Raulandsakademiet avholder årlige kurs i tredreiing.

Blant norske tredreiere står tradisjonshåndverket og «det stedegne» sterkt. Mesteparten av det som dreies er husflidsprodukter og bruksgjenstander. Det dreies skaft, lysestaker, fat, boller og bokser med lokk, ofte rikt dekorert. Men det er forholdsvis lite «nytenkning» innen norsk dreiekunst.

Det kan synes som om norske tredreiere i stor grad har stagnert i bondekulturens og bygdetradisjonens formspråk. De har ikke klart å utvikle seg videre mot nye uttrykksformer, i samme grad som andre håndverkere, som keramikere og glassblåsere, har gjort.

I engelskspråklige land som England, Australia og USA blir tredreiing ansett som ypperste kunsthåndverk, og dreide arbeider er ofte å se utstilt i kunstgallerier. Her på berget finner vi dreide arbeider hovedsakelig i husflidsutsalg og på ulike messer, men sjelden på kunstutstillinger.

På sosiale medier har dreie-entusiaster utvekslet idéer og delt bilder. Aktiviteten der kan kanskje friste den yngre garde til å forsøke seg på dreie-kunsten, og muligens gjøre faget litt «kult. Men det forutsetter et visst håndlag og erfaring med sløyd på skolen.

Med ratifikasjonen av UNESCO-konvensjonen har norske styresmakter påtatt seg et stort ansvar. En konvensjon forplikter. For å ivareta kulturarven og tradisjonshåndverket må rammevilkårene for opplæringen styrkes. I dag er disse slett ikke tilfredsstillende. Det trengs et skikkelig «kunnskapslaft» for å bygge fremtidens skole som en levende kulturarena.

Bevaring og fornying, det er dét det dreier seg om.

 Vidar Iversen, sløydlærer, Risør.