Ketil Thorvaldsen er leder i ungdomsrådet i Risør, og holdt denne appellen under 22. juli-markeringen i Hollenderhagen:

 

Vi husker alle hvor vi var 22. juli 2011. Angrepet på Utøya og regjeringskvartalet rystet Norge, verden og hver og en av oss som individer.  De kaotiske timene etter angrepet, de første bildene fra avisene og de følelsene som oppstod er noe som sitter brent fast i minnene våre.

Terrorhandlingen var et angrep på AUF, på Arbeiderpartiet og på demokratiet. Men aller viktigst på mennesker. Mennesker som hadde meninger, ønsker og engasjement om å skape en bedre verden. Hver og en av de døde hadde sitt eget liv. De var noen sine sønner, noen sine søstre og noen sine barn. De kommer aldri tilbake. Mens vennene deres har blitt 10 år eldre, har vi kun det siste bildet av dem som minne.

Han som angrep var en terrorist, en fascist, en høyreekstrem, og en person med mye hat i  seg. Et veldig farlig hat. Et hat en ofte ser i kommentarfelt og på sosiale medier. Men dette hatet er verbalt, den 22. juli tok hatet plutselig fysisk form. Forskrudde ideer og et farlig tankegods ble til et dødelig angrep på demokratiet. Det verste angrepet vi har hatt i Norge siden andre verdenskrig.

Dessverre eksisterer dette hatet og høyreekstremismen fortsatt. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) erklærer at høyreekstremismen utgjør en av de største terrortruslene i Norge. I avisene kan vi lese om lukkede nettplattformer hvor ungdom radikaliseres og finner en skummel tilhørighet i sitt ekkokammer. Ideer og konspirasjonsteorier som baserer seg på et forferdelig menneskesyn og falsk informasjon deles fortere enn noen gang. Vi som samfunn må fortsette å slå ned på dette farlige tankegodset. Og samtidig stille oss spørsmålet om vi har vært flinke nok til dette?

To dager etter hendelsen sa Jens Stoltenberg i sin tale at vi skulle svare med mer åpenhet, mer demokrati men aldri naivitet. Akkurat disse ordene gjør meg stolt over å bo i Norge. Måten vi stod sammen og viste kjærlighet etter en tragedie. Og at vi fortsetter å gjøre det i dag, viser at vi er mye sterkere enn noen få personer sitt hat.

Det er nå 10 år siden massakren på Utøya. For mange Utøya-overlevende og andre som da var ungdomspolitikere blir dette en anledning til å snakke ut om årene etter 22. juli. Debatter som før ikke har blitt tatt blir nå innledet. Og historien blir fortalt til de som er født etter hendelsen og de som da bare var barn da det skjedde. Disse nye stemmene skal lyttes til. Det koster dem mye å stå frem, og de fortjener å bli hørt. Det har vært mange knuter å løse opp i etter hendelsen. Og det vil ta tid å få løst opp alle. Flere år, men vi skal hjelpe alle.

Nå er ungdomspolitikerne blitt yrkespolitikere.

La oss vise dem at vi som samfunn er her for dem.

La oss vise de hatefulle at kjærligheten er større.

La oss ikke tillate oss å glemme de som ikke ble 10 år eldre.

Ali Esbati skriver i sin bok Etter Rosetogene “Det er opp til oss å stå opp mot hatet og forme en verden etter 22. juli hvor felleskapet og solidariteten vinner.”