Er det en ting du burde få med deg i disse dager, så er det Risør Musikkteaters oppsetning «Sugar» på Risørhuset.

Tekst: Tore Myrberg  Foto: Fra programmet

Vi var til stede på premieren i forrige uke, og selv om undertegnede ikke er kvalifisert til å komme med en anmeldelse på faglig grunnlag, tilsa egen opplevelse og stemningen i salen at terningen ville stått og vippet på mellom fem og seks, før den til slutt hadde falt ned på en sekser.

Joda, det er ikke Riksteateret med de ressursene de har i ryggen, men til gjengjeld er det en spilleglede og sjel i det hele som gjør hele forestillingen så ekte at man humrer, ler og koser seg gjennom to drøye timer.

Med fare for å bli maltraktert skriftlig av Sir Osgood Fielding (Per Arve Øyen), så er det trioen Henning Sommerfelt, Kent Nilssen og Renate Bråten Larsen som er diamantene i forestillingen. Naturlig nok, siden de tre hovedrollene er på scenen nærmest uten unntak gjennom hele forestillingen. Og vi kan bare forestille oss hvilket tempo det er i kostymeskiftene til Henning og Kent.

Siden undertegnede har opplevd både Henning og Renate skinne fra teaterscenen tidligere, ble jeg kanskje mest imponert over Kent denne gangen. For alle vet han kan synge, men visste alle at han hadde en slik skuespiller i seg?

Det er også viktig å understreke at en forestilling uten dødpunkter på et så høyt nivå ikke bare skyldes de tre mest fremtredende. Her er det mange som bidrar for å gi oss i salen den gode følelsen.

Ikke minst må man jo fremheve musikerne, ledet av Roar Marcussen, som jo er grunnlaget i en musikal. Stødig levert er nøkkelen til suksess, og gjengen i «orkestergrava» vet hva de gjør. Og personlig vil jeg si at det er sjeldent man opplever en oppsetning fra et amatørteater hvor lyden fungerer så godt som den gjorde under premieren. A

De øvrige på scenen, de fleste med en liten bukett roller å ivareta, skaper akkurat den rammen som trengs for å bringe oss inn i verdenen til to musikere på rømmen fra mafiaen. Og både kostymer, scene, sminke og alt fungerer slik det skal.

Er du fortsatt ikke overbevist om at du bør bruke en av de nærmeste dagene til å besøke Daphne, Josephine, Sugar Kane og de andre i musikkteateret, så tenk over at dette er naboer og venner av oss alle som har brukt mye tid på å lage noe så flott at det i seg selv tilsier at billetten er verdt pengene, og vel så det.

Det er godt med plasser igjen torsdag, fredag, lørdag og søndag for de som ikke har fått sett «Sugar» ennå. Mandag er det for sent!